En ny generasjon planter nye felleskap

UngeI forbindelse med utgivelsen av DAWN undersøkelsen 2005 skrev Øivind Augland en artikkel om en ung generasjon som planter nye fellesskap. Han skriver følgende: «Jeg opplever at Gud forbereder en ung generasjon som er klar til å multiplisere fellesskap og nå sin egen generasjon med evangeliet, både i Norge og Europa. Det skjer både innenfor og utenfor de etablerte kirkes strukturer». Du kan laste ned artikkelen ned her .


En ung generasjon former nye fellesskap. Av Øivind Augland, Pastor Hånes Frikirke og Daglig leder DAWN Norge. Med undersøkelsen fra vår egen nasjon som bakgrunn vil jeg nå prøve å sette fokus på den unge generasjon og det jeg ser som viktig i menighetsplanting i tiden som kommer. DAWN har en visjon om å se ”heldekkende” menighetsplanting i en nasjon. DAWN er en forkortelse for Discipling A Whole Nation: å gjøre disipler av en hel nasjon. Bokstaven N i DAWN kan også gjerne oversettes Nabolag. Det handler med andre ord om misjonsbefalingen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Mat 28,19). DAWN har ønsket å inspirere og motivere til menighetsplanting i Norge, med en klar forståelse at bare sammen med hele kirken, kan vi klare det oppdrag som Jesus har gitt oss. Vi trenger å arbeide side ved side.
Ett ledd i å disiplegjøre en nasjon, er å fylle nasjonen med levende celler, grupper og menigheter av troende, inn i alle geografiske områder, etniske og kulturelle grupper. Vi er ikke der nå, men jeg tror det er viktig at vi bevarer visjonen. Det er mulig. Det er i ferd med å skje flere plasser rundt i verden. Evangeliet har stor fremgang, og en av plogspissene i det som skjer er en stadig multiplisering av menigheter og fellesskap1. De har ikke alltid den form som vi ofte tenker med menighet. Ofte er det mindre fellesskap og grupper som er misjonerende og disippelgjørende i hele sin tenkning. Det skjer i Asia, Latin Amerika og Afrika. Det skjer også nå i mange muslimske nasjoner. Hva så med Europa? Jeg opplever at Gud forbereder en ung generasjon som er klar til å multiplisere fellesskap og nå sin egen generasjon med evangeliet, både i Norge og Europa. Det skjer både innenfor og utenfor de etablerte kirkes strukturer. Det jeg skriver nedenfor er ikke en analyse i ungdomskulturen. En slik undersøkelse er i ferd med å bli gjort som et fellesprosjekt mellom mange av de kristne barne-. og ungdomsorganisasjonene i Norge. Det blir spennende å se resultatet. Det jeg skriver er mer en refleksjon over det jeg ser skje. Det er ikke hele bildet. Du må selv være med å utfylle resten av bildet.. Gjerder eller kilde ”En ung mann kom til meg og spurte: Hva er visjonen? Jeg åpnet min munn og ut kom disse ord: Visjonen? Visjonen er JESUS, så selvfølgelig, så farlig, så ugjenkallelig – JESUS. Visjonen er en arme av unge mennesker! Du ser kanskje bare tørre ben – jeg ser en arme! De er frie fra materialismens grep. De er mobile som vinden, og tilhører nasjonene. De er frie, men på samme tid slaver som tjener en såret, skitten og døende verden. Hva er visjonen? Hellighet som vekker oppsikt. Barn ler av dem og voksne blir forarget. De har gitt opp kompromissets spill og søker ikke å bli anerkjent av mennesker. De forakter det gode og søker det ene beste. De lever farlig rent… De elsker mennesker bort fra selvmordet rand, ut av Satans spill. En arme som legger ned sitt liv for det overordnede formål. Millioner av ganger velger de å gi avkall… for å en dag å få høre: ”Vel gjort du trofaste tjener”. Disse heltene er like radikale på mandag morgen som på søndag kveld. De søker ikke ære og berømmelse. De er ansiktsløse, men løfter sin røst oppover og taktfast lyder ropene igjen og igjen ”kom igjen – kom igjen” De er etterfølgere, sanne disipler…. Hvordan vet jeg at det skjer? For dette er det skapelsen selv lengter etter det. Det er hva Ånden taler, det er Guds egen drøm. Min morgendag er Hans i dag. Og mine egne vaklende, hviskende og trosfattige bønner, påkaller det faste, tordnende og altomfattende – Amen – fra skarer av engler, fra troens helter, ja fra Kristus selv. Den ultimate vinner, drømmens opphavsmann. Han er garantien, min venn”.
Slik lød ordene til Pete Greig2, da han for noen år siden startet ”24-7” bønnenettverk. I løpet av få har det vokst frem ”bønnerom” for unge mennesker over hele verden. Selv ble han løst av sine ledere lokalt for å ta seg av den voksende bevegelsen. Han reiste til alle land der ”24-7” fikk sitt nedslag. Han oppmuntret, veiledet, tilskyndet det Gud var i ferd med å gjøre. Hans utgangspunkt var Jesus. Han ønsket å være lydig når Han talte. Det vokser frem mange slike ledere blant unge mennesker i dag. Noen er 13
1 Rutz, James ”Megashift – igniting spiritual power” 2005.
2 Se www.24-7prayer.com
år, andre 19, atter andre 26. Det er gutter og jenter rundt i hele vårt land og utover i Europa. Jeg kommer tilbake til noen av dem. Felles for dem er at de ønsker å skape oaser fremfor å bygge gjerder. Det finnes to måter å holde sitt kveg eller sine sauer samlet og begge kan være funksjonelle. Den ene har fokus på hvem som er innenfor eller utenfor gjerdene, den andre har fokus på kilden, oasen som dyrene samles rundt. Mye av vår menighetstenkning har hatt fokus på hvem som er innenfor og hvem som er utenfor, vi er blitt oppfattet som gjerdemenigheter, fremfor kilder der folk kan komme og drikke. Unge som vokser opp er ikke så opptatt av gjerder, men det betyr ikke at de ikke er opptatt av hvordan livet skal leves. For når en drikker av kilden, forvandles livet og får et radikalt utslag i måten det leves på. I møte med dagens overfladiskhet er mange unge villige til å ofre langt mer enn hva deres egen foreldregenerasjon har ofret. Kilden og det samlende punkt er Jesus, og spørsmålet er ikke om en er utenfor eller innenfor, men hva som er retningen på ens livs reise. Spørsmålet er ikke hvor langt fra kilden en står, men om en er interessert i å finne ut mer om hva den inneholder. Jesus er deres forbilde: Han kom opp på siden av og slo følge med Emmaus vandrerne (luk 24:15), lyttet og deltok i deres reise. I løpet av reisen oppdaget de hvem Han var. For den generasjon som vokser opp handler det ikke først og fremst om gjerder, men om en kilde. Gjennom relasjoner med mennesker søker de å føre folk inn til kilden. Menighet blir da ikke først og fremst programmer, men et spørsmål om relasjoner. En vandring sammen med mennesker, hjelpe de frem til en tro på Jesus, lære dem å holde det han har befalt og gjennom alt se dem vokse og modnes gjennom samfunn med andre etterfølgere. Slik blir nye fellesskap skapt og kan multipliseres. De blir som sårt etterlengtede oaser i en verden der en ung generasjon lengter etter mening og tilhørighet. Mange slike fellesskap kommer til å vokse frem innenfor våre allerede eksisterende kirkestrukturer og mange kommer til å vokse frem uten tilknytning til noen av dagens kjente strukturer. Hvordan ser slike menigheter ut i fremtiden? Kreativitet og mangfold Jeg har hatt det privilegium og reise rundt og møte mange av de (dere) som har arbeidet med menighetsplanting de seneste årene, og jeg gleder meg over det som har skjedd. Jeg har møtt mange unge mennesker med ett kall til menighetsplanting, som har våget å gjøre det Gud har vist dem. For noen har kampen vært svært tøff, men jeg er overbevist om at de er på rett vei. I manges øyne kan det kanskje se smått ut, men deres tro vil bære frukt, frukt som varer. Når jeg lytter og ser inn i det som skjer i Norge, ser jeg tegnene av den arme som ble beskrevet ovenfor. Unge mennesker med kall. Ikke et kall til å plante en forsamling som møtes på en spesiell dag, til et bestemt tidspunkt og i en bestemt bygning, men ett kall til å skape fellesskap utenfor veggene, ikke innenfor. Fellesskap som vokser frem i den kultur den plantes inn i. Nye former for fellesskap som disippelgjør mennesker innenfor deres egen kultur, som ikke har som mål å bygge en menighet i tradisjonell forstand, men som søker å bygge en bevegelse av multipliserende fellesskap inn i de områder den søker å nå. Fellesskap som tar nye kreative former, som kan oppleves kaotisk av oss som er vant til ett bestemt sted og tid, og der det meste er forutsigbart. Felleskap som blir en kilde til liv der de vokser frem.
Fellesskap som har utgangspunkt i efeserbrevets beskrivelse av hva menighet er: paradis (kap 1), hjem (kap 2-3) og arme (kap6). Paradis, fordi de hjelper en tilbedende generasjon av mennesker tilbake til det de lengter etter – det tapte paradis i deres liv. Ett fellesskap som gir rom for en hengiven, ekte og sann tilbedelse av den levende Gud og som ikke først og fremst ser på tilbedelse som form, men livsstil. Hjem fordi det gir mennesker en familie og et sted der de kan være seg selv og bli akseptert, selv når maskene er kastet. Et fellesskap som er et tegn på at kjærlighet er mulig i en materialistisk verden der mennesker så ofte enten ignorerer eller kjemper mot hverandre. Arme fordi de gir alle del i ett oppdrag og en hensikt som har et fokus langt utover deres egne behov. Den gir den enkelte mulighet til delaktighet og til å tjene i noe som kan gi evige forandringer for andre3.
I dag skrives det svært mye om ”emergent generation” og ”emergent church”4. Det som skrives handler ikke først og fremst om en generasjon, men om et kulturskifte (post modernitet eller post – post modernitet). Et kulturskifte i vårt samfunn, men like mye om behovet for en nytenkning innenfor vår
3 Paradis, hjem og arme søker å beskrive tre anliggender som må være tilstede for at ett fellesskap kan kalles menighet i bibelsk betydning. Andre ord for det sammen er at ett fellesskap må leve de tre dimensjoner: Opp – Inn – Ut. Michael Forst og Alan Hirsch beskriver det i sin bok: “Shaping of the things to come – Invovation and mission for the 21st century church” – med ordene: Communion – Comumunity – Commission s.77 4 Søk på forfattere som: Brian Maclearen, Leonard Sweet, David j Bosch, John Drane m.fl, se websidene:
http://www.emergent-uk.org/; http://www.emergentvillage.com; Eller bloggene: http://www.anewkindofchristian.com/ Brian McLaren; http://tallskinnykiwi.typepad.com/ Andrew Jones
egen kirke. En kirke som i lang tid har hatt en selvforståelse av å være sentrum i samfunnet, men som i det store bildet i den vestlige verden er blitt en liten egen subkultur i ytterkanten av samfunnet, ignorert av de fleste. En kirke som i det store og hele har hatt en ”kom til oss struktur” og i liten grad våget å bevege seg ut til mennesker og plante fellesskap inn i de kulturene som finnes i vår nærhet. Det er en av våre store utfordringer i tiden som ligger foran.
Boken som du har i hendene viser at det har vært en økende takt i menighetsplanting, og at det har blitt plantet ulike typer menigheter i Norge de siste 10-15 årene. På samme tid har vi en erkjennelse av at de menighetene som har blitt plantet, stort sett er av samme type og form som de allerede eksisterende menighetene. Flere kommer til tro i disse menighetene, enn i eldre og etablerte. De nye menighetene har kanskje satt høyere prioritet på relasjoner fremfor programmer. Mange har arbeidet med et fornyet gudstjenesteuttrykk. Samtidig må det sies at de fleste har fortsatt fokus på gudstjenesten på en bestemt dag og på et bestemt sted5. Det gjelder menighetsplanting både innen frikirkebevegelsen og innen Den Norske kirke. Kanskje kan en refleksjon over den menighetsplanting som er gjort i England på 80-90 tallet hjelpe oss i vår egen refleksjon over menighetsplanting i Norge. I en oppsummering gir Stuart Murry og Anne Wilkinson-Heys følgende beskrivelse6:
– De fleste menigheter som var med i menighetsplanting på 90 tallet, gjorde det bare en gang.
– Få av de nye menighetene har vokst fort nok til selv å være med å plante en ny menighet.
– Det store fokus på behovet for menneskelige og materielle ressurser i menighetsplanting, forhindret mange mindre menigheter i å plante.
– En god del av menighetsplantingene mislyktes, forble små eller tiltrakk seg bare mennesker som allerede var kristne.
– Menighetsplanting skjedde primært i de områder som allerede hadde mange menigheter, og mange av de mest urbane områder forble uberørt.
Vi har i Norge mange gode menighetsplantinger, vi har også nye menigheter som har plantet igjen. Likevel, kan dette være en beskrivelse av det som har skjedd i Norge også på 80-90 tallet? Hva er så deres konklusjon? Menighetsplanting trengs ikke lenger? Tvert om sier Murry: Multiplikasjon av fellesskap vil være nøkkelen til å komme på offensiven i nasjonen. Spørsmålet er hva som kjennetegner de fellesskap som plantes? De må ikke bare være en kloning av allerede eksisterende menigheter. Kulturen de plantes inn i er så forskjellige og nye menigheter må avspeile den kulturen. Vi trenger et større mangfold og kreativitet i de nye fellesskapsdannende bevegelsene som kommer til å vokse frem. Disse fellesskap må være misjonerende i sin DNA og inkarnert i den kultur de plantes inn i. Kirkens største utfordring er igjen å bli en misjonerende kirke7. En kirke som går ut til mennesker, krysser grenser og multiplisere fellesskap inn i de kulturene de søker å nå. Det være seg inn i et geografisk område, en kulturell eller etnisk gruppe i vårt samfunn. Det er ikke galt å plante menigheter som har en ”kom til oss struktur”. Jeg har selv hatt det privilegium å være med på å bygge opp to stedegne fellesskap innenfor den Lutherske Frikirke. Fellesskap som har vokst frem i to ulike bydeler med hovedfokus på å nå familier. Jeg tror den type menighetsplanting kan lykkes mange andre steder: Plante et stedegent fellesskap inn i en bydel med fokus på familien, dvs. Mor og far, enslig mor/far med barn i alderen 0-15 år. Samtidig som en i arbeidet har et hovedfokus på barna mellom 10-15 år. I vår menighetsplanting har vi hatt fokus på å bygge relasjoner med mennesker og hjemmene har vært utgangspunktet for arbeidet, samtidig har begge disse forsamlingene primært sett hatt en ”kom til oss struktur”. Jeg tror det kan fungere. Spesielt de stedene som har store grupper av mennesker i samfunnet som enda har en positiv opplevelse av kirke og kristne. I en nasjon hvor enda majoriteten av befolkningen har et medlemskap i en kirke, kan dette være en farbar vei. I Norge vil primærområdene for denne type planting være Sørlandet og Vestlandet.
Når det er sagt, er jeg overbevist om at vi i Norge de neste 10 år trenger en større kreativitet og større mangfold når det gjelder multiplisering av fellesskap. Vi trenger en fornyende forståelse av hva det
5 Modeller fra Hillsong, Willow Creek og Saddleback har alle innebygd i seg en ”kom til oss struktur”. Jeg ser flere som lykkes med denne strukturen. De som lykkes har en tydelig plan på hvordan folk taes videre fra besøk på en tilrettelagt gudstjeneste, til tro og disippelgjøring. Det kan fungere også i fremtiden, men er dette idealet for fremtiden i en postkristen kontekst? 6 Murray, Stuart and Wilkinson-Heys, Anne; “hope from the Margins”; Cambridge, England. Grove, 4-5 7 Stuart Murry; Church planting – Laying Fondation, Paternoster Press, 1998
vil si og være en misjonerende kirke8. Kanskje trenger vi å slå sammen våre studier for utdannelse av prester/pastorer og misjonærer. Mer enn noen gang trenger vi utrustning for misjon også for å plante i vår egen nasjon.
Det siste året er det blitt skapt ett nettverk i den Anglikanske kirke i England som kalles ”Fresh expression”. Nettverket skal de neste årene arbeide aktivt for å se nye menigheter vokse frem innenfor den anglikanske kirke. Når den Anglikanske Erkebiskop Williams Rowlan skulle gi en definisjon av hva kirke var, skrev han følgende9: “(eng) what happen when people encounter the risen Jesus and commit them selves to sustaining and deepening that encounter in their encounter with each other…”
Hvorfor denne definisjon av kirke? En av årsakene er en lengre diskusjon over begrepet menighet og menighetsplanting. Ofte tenker vi svært tradisjonelt når ordet menighetsplanting brukes, dvs. kopiering av det vi allerede kjenner til. Gjennom ”Fresh expression”, søker de å motiver og legge til rette for ulike typer menighetsplanting, et større mangfold og kreativitet. Samtidig har de gjennom arbeidet med ”Mission- shaped church”10 kommet til en erkjennelse av at kirkene i sin natur trenger å bli mer misjonerende og inkarnert i den kontekst de plantes i. Noe av den samme tenkningen kommer frem i Stavanger bispedømmes rapport: ” om misjonerende kirke” til kirkemøte i 200511. Vi trenger å forsterke den samtalen som allerede pågår om hva menighet er og hvordan vi i større grad kan bli misjonerende menigheter som multipliserer fellesskap inn i de ulike kulturer som finnes i Norge i dag. Også i Norge er det stor forskjell mellom kulturen i indre Oslo og til en bygd i Nordland. Utfordringen er å bringe kirken til folket, og ikke bare folket til kirken. Som en del av DAWN nettverk håper og tror jeg vi kan bidra i den samtalen. G4 og 11-14 fellesskap
Vi trenger menigheter av det jeg vil kalle ” G4 fellesskap”. Det er dette som beskrives i 2 tim 2:2. Fellesskap som multipliserer seg i Fire – G4 – Generasjoner. Fellesskap som gir deres liv videre slik at ett nytt fellesskap formes, som gir videre det de har fått og ett nytt fellesskap formes osv. Skal det skje trenger det å være fellesskap som er multipliserbare, enkel i sin struktur og mulig for vanlige mennesker å være med å plante. Fellesskap som ikke er avhengige av spesielle bygninger og tider. Det er noen av denne type fellesskap som er i ferd med å bli gjenoppdaget flere steder, de har mange former og navn12. Sett i historisk perspektiv i Norge, er noe av det som skjer ikke annet enn en ny ”bedehusrevolusjon”. En oppdagelse av å bygge felleskap på størrelse av 25-75 mennesker med den hensikt å nå sitt område, styrt og drevet av vanlige mennesker og uten behov for mange ansatte eller bygninger. Det som har blitt maksimal organisering med minimalt organisk liv, må forandres til minimal organisering for å tillate maksimalt organisk liv13.
Slik vokste bedehusbevegelsen frem i alle bygder. Forsamlinger på 25-75 mennesker, styrt og ledet av vanlige mennesker. Fra begynnelsen ledet av unge mennesker. Bare i Vest Agder hvor jeg bor, er det registrert langt over ett bedehus pr. 1000 innbyggere14. Er det mulig å se dette skje igjen? Er det mulig å se det skje i våre storbyer med alle sine ”landsbyer”? I starten var bevegelsen kjennetegnet av minimal organisering og stor grad av organisk liv. Derfor kunne det meste av penger bli sendt til misjon. Her ligger en utfordring til våre misjonsorganisasjoner, når de i fremtiden mer og mer går over til å bli fellesskapsbevegelser og forhåpentligvis multipliserende bevegelser. Hvordan skal fellesskapene bygges opp? Hvordan bevare fokus på misjonen ute og samtidig bygge fellesskap hjemme? Hva med å tenke gjennom sin egen historie?
8 Rasmussen Rune; ”Misjonerende menighet” Verbum forlag 2004. NMS nettverk for menighetsplanting har arbeidet med å ta hjemvendte misjonærer og sette de inn i menighetsplanting i Norge. På deres web side www.nms.no finnes mer resursmateriell om menighetsplanting og cellegrupper.
9 Se www.acpi.org.uk; 10 Mission-shaped church; church planting and fresh expressions of church in a changing context; Church House publishing 2004.
11 ”Menighetsutvikling i stavanger bispdømme”. Se www.kirken.no/stavanger/ eller; www.sendtnorge.no
12 Garrison David, ”Church Planting Movements” 2004; www.churchplantingmovements.com
13 Simson Wolfgang ”hjem som forandrer verden” 2000. Kan bestilles på: www.sidevedside.no 14 Augland Øivind og Jensen Jan Inge, DAWN rapport Vest Agder.
I 70 og 80 årenes kirkevekst tenkning var det mye snakk om tre størrelser i kirken.
På engelsk ble begrepet de tre c-er: Cell – Congregation – Celebration. På norsk ble det ofte oversatt med: Grupper – forsamling – festforsamling. De ulike størrelsene hadde ulike funksjoner: Nærhet – fellesskap – tilbedelse. I de siste 30 årene har det vært et stort fokus på grupper. Svært mange bøker er blitt skrevet på engelsk, og noen på norsk15. De mindre gruppene er en påvist viktig faktor i en sunn menighetsutvikling16. Samtidig har vi brukt svært mye ressurser på gudstjenester mange steder. Vi har prøvd å skape en festforsamling, når forsamlingen har hatt 25-75 mennesker. Mange har gjennom dette mistet både opplevelsen av fest og fellesskap. Mye ressurser brukes på å avholde gudstjenester og andre programmer. Mange steder har det vært behov for en fulltidsarbeider når menigheten har nådd en størrelse på 40-50 voksne mennesker. Må det være slik? Finnes det alternative veier å gå?
Flere steder vokser det nå frem fellesskap på 25-75 mennesker ledet av vanlig menn og kvinner. Fellesskap bygd opp av 3-6 mindre grupper, med en tydelig hensikt om å nå ut til mennesker. I England går de under navnet ”cluster” eller ”midsize community”. St. Thomas menighet i Sheffield er en av foregangsmenighetene for dette17 Jeg vil kalle det 11-14 fellesskap. Det er fellesskap som kan leve ut de bibelske anliggender som beskrives i 1 korinterbrev 11-14. Fellesskap med fokus på å bygge hverandre opp, og la kjærligheten bli synelig blant det folk en søker å nå med evangeliet. Der den enkelte kan oppdage og bruke sine gaver og tjenester. Fellesskap som er så nært at kjærligheten merkes på en praktisk måte mellom de som er en del av det og de som står rundt dem. I et slikt fellesskap holdes den enkelte ansvarlige for å leve i livets tre dimensjoner. Opp – inn og ut.18
Poenget er ikke å gi en ny modell. DAWN rapporten viser at vi mer enn noen gang trenger å arbeide med kontekstualisering i Norge. Det er enorm stor forskjell i kulturen fra ett område til ett annet. Derfor trenger vi ett større mangfold og variasjon av fellesskap, bevegelser som multipliserer seg og i langt mindre grad er avhengig av ansatte og bygninger. Normisjon er inne på noe av dette i sitt arbeid gjennom nettsiden www.fellesskap.no Det rører seg….
”Puls” er navnet på en bevegelse som vokser frem i Würtenberg-området i Tyskland. I september 2005 var 10.000 unge mennesker samlet. Unge mennesker som er en del av et mangfold av grupper og fellesskap som de senere år har hatt en rask fremvekst. Multiplisering av ulike fellesskap innenfor den allerede eksisterende strukturen til den Tyske Lutherske Kirke. Fellesskap ledet av unge mennesker som søker å nå inn i deres kultur19.
I flere år har jeg både besøkt og fulgt utviklingen i ICF, ”International Christian Fellowship” i Zürich i Sveits20. En bevegelse med fokus på 20-35 års generasjonen. Fra sin start på midten av 90 tallet har menigheten vokst til et fellesskap på ca. 2500 mennesker. Den har samtidig plantet 30-35 forsamlinger rundt i Europa. Svært mange av dem som har plantet er unge mennesker, med et kall til å nå sin generasjon. En liknende menighet er bygd opp av Gary Clark gjennom Hillsong London21. 4500 unge mennesker samles hver helg. Flere hundre mennesker kom til tro hver måned i 2005. De har gjennom fellesskapet søkt å være så kulturrelevant som mulig, uten å gå på akkord med evangeliet. I England vokser det frem flere slike menigheter med fokus på den generasjon som er mest fraværende i kirkene, de mellom 20-35 år. Menigheten i St. Thomas i Sheffield er ett annet eksempel. Felles for dem er deres fokus på et mangfold av mindre fellesskap der den enkelte kan bli bygd opp og gjennom fellesskapet nå ut til nye mennesker. Disse fellesskap regnes også som det primære menighetsfellesskap. Bak disse voksende menighetene er det både i England og Europa mange andre initiativ med unge ”ansiktsløse” ledere som nå starter nye fellesskap. De er ikke så synlige. Mange av disse ønsker ikke å være synlige, men gjennom deres engasjement for nærmiljø eller en kulturell gruppe, søker de å se mennesker forvandlet av personen Jesus.
15 Augland Øivind, Gossner Jan; Kolltveit Yngve: ”Bli mindre for å bli større – om livsnære grupper i menigheten” Kristiansand 2003, Rasmussen Rune: ”Cellegrupper” 2004; Stang, Tonje Haugeto; ”Husfellskap” 2004.
16 Naturlig menighetsutvikling Se: www.k-vekst.no
17 www.sttoms.net 18 Breen Mike: “The Passionate Church: The Art of Life-Changing Discipleship” og “A Passionate Life”; 2004
19 www.puls-projekt.de; Lederen deres heter Reinhold Krebs.
20 www.Icf.ch – grunnlagt av Leo Bigger.
21 www.hillsong.co.uk
I Norge har det i den senere tid vokst opp flere menigheter med det samme fokus. De har navn som Norkirken, Tremorkirken, Bergenskirken, 21st., Intro, Sentrumsmenigheten Sandnes, flere nye menigheter innen Kristet nettverk, Skjærgårdskirken, menigheten 3:16, Jesus Church, Kraftverket, Valberget22 m.fl. Norkirken var Normisjons menighetsplantingsprosjekt i Bergen som startet for noen få år siden. Nå er de vokst til å bli en livskraftig menighet i Bergen sentrum med to ulike gudstjeneste felleskap hver weekend.
På Straume utenfor Bergen har også Tremorkirken, som tilhører misjonssambandet, vokst frem. Deres leder Geir Morten Nilsen fikk kall til å plante en forsamling som spesielt skulle ha fokus på den unge generasjon i området. Etter kort tid har menigheten vokst til over 300 mennesker på sine samlinger. Felles for både Tremorkirken og Norkirken er fokus på de mindre og ansvarliggjørende fellesskap, hvor nye innlemmes og disippelgjøring skjer. Jeg vil også nevne Hellida23, som er gudstjenestekonseptet for tenåringer i Normisjon Storsalen i Oslo. På mange måter en planting av en ny gudstjeneste for å nå en bestemt målgruppe. 3:16, er en menighet og en tverrkirkelig stiftelse som ble startet i 2003. De er blitt kjent gjennom deres store samlinger i Østfoldhallen og har samlet over 1000 unge mennesker på fredagskvelder. Mange er blitt utfordret av deres radikale former for å kunne skape en trygg plass for unge mennesker, der de samtidig kan bli presentert for Jesus i en innpakning som både er forståelig og attraktiv for deres generasjon i dag.
Jesushuset som tilhører Pinsebevegelsen og ble startet i Oslo av Stephan og Anne Christiansen er en annen av de nye menighetene. Menigheten vokser og søker å nå ut til i den yngre delen av Oslos befolkning. Stephan og Anne startet også Jesus Revolution24. I dag har de arbeid i de fleste Europeiske land, har startet treningskoler og bygd opp stedegne lederteam i 10 av Europas store byer. En ny misjonsiver for Europa er iferd med å vokse frem.
Vi registrerer også at de fleste barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge vokser. Det er svært gledelig. Kristen Idrettskontakt – KRIK25, er en av de som har vokst mest. Med sitt fokus på å nå inn med evangeliet i idrettsmiljøer, har de over hele Norge skapt fellesskap med et relevant fokus for den gruppen de søker å nå. Også festivaler som Impuls, Skjærgårds, misjonssambandets UL, Pinsevennenes Ungdomsfestival på Hedemarkstoppen, Tenoase, Kfum/Kfuk vokser. Dette for å nevne noe. En profetisk generasjon. Det jeg har nevnt er bare en del av det store bilde. Jeg ser ikke det hele, men jeg er overbevist om at Gud har forberedt en ung generasjon i Norge. De kommer til å plante ulike bevegelser som multipliserer et mangfold av fellesskap både i Norge og i Europa i årene som ligger foran. Selv om de endringer som skjer i vår kultur ikke først og fremst handler om forskjell mellom generasjonene, tror jeg den unge og oppvoksende generasjon har et kall til å gå nye veier, prøve ut nye former, for om de gjennom dette kan vinne mennesker med evangeliet. ”Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.” Apg 2:17 Sønner og døtre skal tale profetisk. Sønner og døtre, den oppvoksende generasjon vil alltid være en profetisk generasjon. En generasjon som går nye veier, utfordrer det etablerte og bestående og våger å ta skritt dypere ut i samfunnet for å nå mennesker. Jeg tror det er så enkelt at den menighet, kirke, kirkesamfunn eller organisasjon som ikke evner å slippe til og forløse deres sønner og døtre, vil dø innen to generasjoner. Det kan se bra ut i en generasjon, men så vil de møte virkeligheten.. Er det dette som kan skje og skjer med mange menigheter og flere kirkesamfunn i dag?
Jeg tror profetien sier noe om Guds ønske og hensikt. Den beskriver tre generasjoner: Sønner og døtre, unge menn og fedre. Gud er Abraham, Isak og Jacobs Gud. Han er tre generasjoners Gud. Jeg har ingen ønske om å se en oppsplitting av generasjoner. Vi trenger hverandre på tvers av generasjonene, men må enhet på tvers av generasjoner bety og samles under det samme tak til samme tid på en bestemt dag?
22 www.norkirken.no; www.tremorkirken.no; www.bergenskirken.no; www.21st.no; www.intro-sandnes.no; www.kirka.no; www.3-16.no; www.JesusChurch.no; www.kraftverket.no; www.valberget.no
23 www.hellida.no
24 www.jesusrevolution.org
25 www.krik.no
Betyr enhet at vi må ha enighet i form? Betyr enhet på tvers av generasjoner at de unge skal bli med på de eldres premisser og innrette seg? Kan det kreves større modenhet og overbærenhet hos noen som har kjent Jesus i mange ti-år, enn en tenåring som nettopp har begynt på veien?
Jeg ser i dag mange eldre ledere som evner å forløse den unge generasjon. Som forstår nøkkelen i gamletestamentets siste vers, at: ”fedres hjerter vendes til barna”. Modne fedre og mødre som ikke venter på at ungdommen skal komme på deres komitémøter og legge frem sine planer, men går ut, møter dem der de er og gjenkjenner og bekrefter det kall de ser hos dem. De er med og forløser flere personer som Pete Greig.
I flere år har jeg kjent ett kall til å nevne historien om Gideon fra Dommerboken kapittel 6 på steder hvor jeg har reist. Gidion kalles ut, så sterk som han er, til å gå og gjøre det Gud sier. Noe av det første han må gjøre er å rive ned avgudsalterne til sin egen far. På natten, redd og skjelven, lyder han Guds ord. Neste morgen kommer folkemengden til Gidions far Joas og ønsker at han skal irettesette og straffe sin sønn for hans handlinger. Med folkemengdens forventninger på sine skuldre forsvarte Joas sin sønn og beskyttet han fra mengden.
I dag trenger vi modige ledere, fedre og mødre som våger å høre på klagene fra mengden i sin egen flokk, men ikke bøye seg for dem. Som ser det kall som ligger over unge ledere, anerkjenner og bekrefter det, samt beskytter dem fra mengden. Under deres vinger vokser ledere opp. De blir ikke alltid værende i huset, men våger seg ut for å innta ”fiendeland”. Jeg ser i dag mange unge mennesker som vokser frem med Gideons mot og styrke. Det som kjennetegner de fleste, er at der står ledere bak dem som har bekreftet og beskyttet det Gud har talt inn i deres liv.
Min oppfordring er til dere som nå er mellom 28-40 år og som er ledere i deres generasjon. Se på deres selv som fedre og mødre. La deres hjerte gå til neste generasjon. Hold ikke på posisjoner, vær ikke opptatt av å beskytte dine egne modeller og måter å gjøre ting på. Bli ikke ”forståsegpåere” som har erfart og vet hvordan ting er. Gå den oppvoksende tenåringsgenerasjon i møte og vinn deres hjerter, da vil de lytte og bli veiledet. Jeg var 25 år da jeg begynte å arbeide med å plante ett fellesskap i en bydel. Jeg hadde ledere som trodde på meg og som gav meg rom til å feile. Ledere som tok en støyt for at en ung gutt skulle få mulighet til å prøve ut de gavene og det kall han trodde Gud hadde gitt. Jeg bærer på en stor takknemlighet til mine ledere.
Den store utfordring – lydighet.
Det landskapet som ligger foran er mer utfordrende og komplekst enn noen gang før. Kulturene er så forskjellig fra bygd til by, og like mye bygder og byer innbyrdes. Fra Finmark til Østlandet, fra bygda i Trøndelag til sentrum i Trondheim, fra Sør-Vestlandet til Indre Hedmark, Vennesla til Paris.
Jeg snakket med en av menighetsplanterne og spurte hvor han hadde lært noe om å plante menighet. Hans enkle svar var: ” Jeg har lært svært lite, det jeg har forsøkt er å følge instruksene jeg har fått av Jesus og vært lydig mot Han. Det har funket”. Jeg tror vi kan lære mye og trenger det. Men det viktigste i tiden som ligger foran er å være lydig mot Han som er ”hodet for sin menighet”. Og la våre ”egne vaklende, hviskende og trosfattige bønner, påkaller det faste, tordnende og altomfattende – Amen – fra skarer av engler, fra troens helter, ja fra Kristus selv. Den ultimate vinner, drømmens opphavsmann”.
Våg å drømme med Ham som elsket verden så høyt at han Gav sitt liv for den. Da er jeg overbevist om at vi vil se mengder av nye, levende fellesskap som våger å krysse alle grenser, som eksperimenterer med former og uttrykk, og gjøre alt ”for i alle fall å frelse noen.” 1Kor 9:22.